Test av BeSafe iZi Kid i-Size

I dag fikk vi den nye stolen iZi Kid i-Size fra BeSafe i hus. Bilstolen er en av de første bilstolene som er godkjent under de siste reglene for bilbarnestoler.
Det nye reglementet krever bilstoler som er mer tilpasset moderne biler og dagens trafikk og krever at bilbarnestol-produsentene tilbyr stoler som gjør det mulig å sikre barnet bakovervendt til barnet er 15 måneder. Bilsetet monteres med ISOfix og er godkjent opp til 105 cm stående høyde. Tommel opp!!!

Bildet over er lånt fra www.besafe.no hvor dere finner god informasjon om det nye bilsetet, samt det nye reglementet. Anbefaler alle som snart skal kjøpe ny bilstol om å ta en titt her.

Til nå har vi hatt bilsetet Pebble fra Maxi-Cosi og har vært strålende fornøyde med det. Men nå har jenta vår, som for øvrig er liten av størrelse, begynt å få litt dårlig plass til bena og da synes vi det er helt topp og bytte til den nye stolen fra BeSafe. Jeg føler meg mye mer komfortabel med en bilstol som baserer seg på høyde enn på vekt, for det er ikke til å stikke under en stol at det er utrolig store forskjeller på barn og vekt. Min jente er under 10kg, men har som nevnt allerede dårlig plass i en bilstol som er fra nyfødt og opp til 13kg. Det skal forresten nevnes at det nye bilsetet ikke akkurat er i billigklassen, men når det kommer til sikkerhet er det (nesten) ikke noe som er for dyrt. Dessuten skal det jo vare i mange år og forhåpentligvis også til neste barn. Det nye i-Size reglementet introduseres nemlig i tre faser, hvor den siste fasen innføres i 2015. Etter innføringen av hver fase vil det antas at det vil bli en overgangsperiode på ca to og et halvt år. Dette betyr at i løpet av 2017 vil det bare være tillatt med bilseter som er i-size godkjente, og da ville det vært tullete av oss og kjøpe et bilsete nå som vi kanskje ikke ville få brukt til vårt neste barn eller solgt etterhvert.

Vi var veldig spente på hvor mye plass det nye bilsetet ville ta i bilen. Samboeren min er høy og det har tidligere vært lite aktuelt for han å være passasjer over lengre tid, ettersom bilsetet har stått i baksetet bak passasjersetet. Men jeg ble overrasket over hvor god plass det ble fremme nå. Ikke at man ikke merker at setet må stå litt lengre frem enn vanlig, men jeg tror nok jeg skal få kjørt litt oftere i tiden fremover. Dere kan selv lese på hjemmesiden til BeSafe om alle de positive egenskapene dette bilsetet har, men uten at jeg egentlig har testet noen andre bilseter enn de jeg har nevnt her, så kan jeg virkelig anbefale iZi Kid i-Size fra BeSafe til dere som vurderer å anskaffe nytt bilsetet til barna deres.

#besafe #izi-kid #i-size #bilsete #barn #mammablogg #mamma #karrieremamma

Permisjonslivet - et enkelt valg

Nå har jeg vært i permisjon i snart 14 måneder. Det er lenge det! Jeg er veldig takknemlig for det flotte systemet vi har som lar oss foreldre være hjemme med barna våre så lenge. Nå har jeg riktignok gått hjemme i ulønnet permisjon en tid ettersom vi ikke har hatt barnehageplass, men det er helt greit. Det er en tid som er ubeskrivelig viktig og som man aldri får igjen. Jeg og datteren vår har mange fine dager sammen og jeg er nøye med å kose meg og nyte tiden.
Det at det er jeg som har måttet gå hjemme i ulønnet permisjon henger sammen med at samboeren min har høyere inntekt enn meg og at vi rett og slett ikke kan ta oss råd til at han går ulønnet hjemme. Det har til tider vært bittert at jeg har måttet ofre så mye av min karriere for at vi skulle få bli en familie. For å utdype dette litt kan jeg nevne faktorer som at det er jeg som har tyngst og lengst utdanning av oss og må jobbe hardest for å komme meg opp og fram. Jeg mener ikke å si at samboeren min ikke har stått på, for det har han. Han har utdanning fra fagskole og i fjor leverte han bacheloroppgaven sin bare 1 mnd etter jenta vår kom til verden. Jeg er kjempe stolt av at han klarte å ta seg tid til å gjøre en så god jobb med oppgaven og få en så god karakter som han gjorde.
Tidligere var jeg bitter, men det er jeg ikke lengre. Jeg har akseptert situasjonen, og jeg har klart å se på det hele fra en annen vinkel og innser hvor utrolig heldig jeg er som har mulighet til å være hjemme med henne. Og nå som hun er over året lærer vi hverandre å kjenne på en helt ny måte og kan kommunisere og leke sammen. Tenk så fort de små blir store og hvor fort de ønsker å være selvstendige og uavhengige. Tidligere var det så mange usikkerhetsmomenter i livet mitt og jeg klarte ikke helt bestemme meg for hvem det egentlig var jeg ville være. Ville jeg være den kjærlige, trygge og omsorgsfulle mammaen som alltid er der, eller ville jeg også være meg, en jente med skyhøye mål, lange stiger å klatre i og ønsket om å være en karrierekvinne med mye på agendaen og en tørst etter stadig nye prosjekter? Valget ble egentlig til mens jeg stadig ble bedre kjent med min nye rolle som mamma. Selvfølgelig vil jeg være den trygge, gode og omsorgsfulle mammaen som alle barn fortjener å ha. Selvfølgelig!

Jeg må innrømme at jeg er stolt av meg selv for at jeg koser meg så mye i rollen som mamma, det hadde jeg faktisk ikke trodd. Det er virkelig sant som alle sier at man må være mamma formål forstå hvordan det er å bære mamma. Aldri hadde jeg trodd at det skulle bli så enkelt og ikke minst greit å sette mine eggene behov til siden. Jeg hadde trodd at det å si hei mammalivet, adjø karrierelivet skulle være mye vanskeligere.

#permisjon #permisjonslivet #mamma #mammablogg #barnehage #karriere #karrieremamma #mammalivet

Hei mammaverden! Adjø karriereverden!

Om du leser dette og er gravid, nybakt mor, offshorefrue eller en annen form for gressenke, alenemor (respekt!!) eller en karrierebevisst jente som gjerne vil, men ikke tørr innrømme at du er klar for å få barn, gi meg en kommentar. Gi meg et lite hint om at vi er flere som føler det samme.
Det er snart 1,5 år siden jeg bestemte meg for å starte denne bloggen og like lenge er det siden jeg postet mitt siste innlegg. I løpet av denne tiden har jeg rukket å fullføre mitt første svangerskap og født en perfekt, liten jente og jeg har byttet karrierevei. Tidligere ville jeg sagt adjø karriereverden og omtalt det hele som at jeg ble tvunget til å gi opp min karriere. Med tidligere mener jeg egentlig for noen måneder siden. Jeg vil utdype dette valget mer i detalj senere.

Da jeg startet denne bloggen hadde jeg et behov for å få utløp for hvor usikker jeg var og ikke minst redd for hva jeg gikk i møte. Jeg var gravid, bodde et helt land unna foreldrene mine, hadde en samboer som var borte halve året og jeg hadde et stort press fra arbeidsgiveren min om å prestere. Det å jobbe fra 8 til 16 var et ukjent begrep for meg, og jeg hatet å si nei, både på jobb og privat. Jeg er et kontrollmenneske av natur og tanken på å skulle "gi opp" karrierevalget mitt for et annet menneske skremte meg mer enn jeg ga utrykk for til noen. For det var slik jeg følte det der og da, og jeg visste ikke bedre, naturlig nok, dette hadde jeg ikke gjort før og ikke hadde jeg venninner eller nære kolleger i samme livssituasjon til å fortelle meg at dette skulle gå bra.

Jeg mener på ingen måte å fremstå som en superkvinne, som har det tøffere og vanskeligere enn noen andre, og ønsker å fremstille meg selv som fantastisk bare fordi. Jeg ønsker bare å høre hvordan andre har det, og jeg ønsker å fortelle min historie, dele mine erfaringer og kanskje er det noen som trenger å høre fra noen andre enn sin egen mor "at dette klarer du helt fint"! Jeg savnet nemlig dette helt enormt mye både da jeg gikk gravid og etter jeg hadde født datteren vår og samboeren min var reist på jobb og jeg satt igjen alene.

Nå som svangerskapet er over og datteren vår har blitt 1 år, har jeg begynt å få tilbake kontrollen og oversikten over livet mitt. Det er mye tabu knyttet til det å være gravid og det å bli mamma. Så snart man er det ene og etterhvert det andre, blir man en åpen målskive for kommentarer og meninger fra både nære og fjerne. Jeg er på dette tidspunktet ikke helt sikker på hvor jeg vil med denne bloggen, men i første omgang skriver jeg for å få ut tankene mine og strukturere dem litt. I andre omgang håper jeg det er andre jenter der ute som vil være med og lese og kommentere, gjerne gi meg råd og dele erfaringer og diskutere med meg. Jeg er sikker på at det sitter andre der ute som meg, som ønsker å være sjef i eget liv og som nekter å innrømme at de til tider ikke har et fnugg av kontroll, men som beholder masken og smiler og ler og sier at det egentlig er helt topp! For man har jo tross alt satt en liten gullskatt til verden, og da må vel alt være så bra som det noengang kan bli, ikke sant?

#karrieremamma #mammablogg #gravid #mamma #karriere #karrierevalg #permisjon #offshorefrue #kontrollfreak

Fødselsdag, og første møtet med lille gullet vårt

Jeg skrev på lørdag at jeg var plaget med menstruasjonslignende smerter, og at dette bekymret meg. Etter noen kommentarer fra lesere, og ingen bedring bestemte jeg meg for å bestille time hos en privat gynekolog for å få sjekket tilstanden. Ettersom det har vært flere tilfeller av graviditet utenfor livmoren i familien min, har jeg vært bekymret for at dette også skulle skje med meg. I dag har jeg bursdag. Da jeg kom inn til gynekologen, en meget hyggelig dame, startet hun med å gratulere meg med dagen og deretter med graviditeten. Etter litt snakking startet hun å undersøke meg og på skjermen startet det å bevege seg. Jeg brast i gråt. Hun spurte hvorfor jeg gråt og jeg sa at jeg hadde vært så bekymret, jeg har nektet meg selv å være lykkelig og ikke tort å tenke at alt har vært i orden med den lille, jeg har vært så sikker på at det ikke skulle være det. "Her er min bursdagsgave til deg", sa gynekologen og viste meg hjerteslagene på skjermen <3 Hun skrudde opp lyden, og jeg hørte lyden av et lite bankende hjerte. Hvor fantastisk var det!? Jeg har ikke ord... I det neste øyeblikket hulket jeg høyt og hun strøk meg betryggende på ankelen og sa "nå kan du slappe av, alt ser ut til å være som det skal". Herlig! Den aller beste gave en kan få er jo den beskjeden. Med meg fikk jeg 3 bilder som faktisk viser det lille gullet vårt <3 *lykkelig*

Er alt som det skal med den lille i magen?

Jeg, som sikkert mange andre, Er så fryktelig bekymret for at ikke alt er som det skal med den lille i magen. På kveldene og om natta får jeg sterke smerter nederst i mageregionen som minner om menstruasjonsmerter. Jeg har lest litt på nettet og på lommelegen.no hvor det var stilt spørsmål om slike smerter, hadde en lege svart følgende:

"Murrende mensliknende smerter helt tidlig i svangerskapet er ikke helt uvanlig og trenger ikke bety at noe er galt. Dette er forskjellig fra kvinne til kvinne og fra svangerskap til svangerskap. Det er mange årsaker til ubehag/smerter nederst i magen tidlig i et normalt svangerskap, bl.a. at livmoren vokser og at der nå er en cyste i ene eggstokk som produserer svangerskapsbevarende hormon. Smerter nederst i magen tidlig i svangerskap kan også være tegn på at noe er galt med svangerskapet, bl.a. spontanabort og svangerskap utenfor livmoren".

Er det andre som har opplevd dette og som kontaktet lege/jordmor?

Du har mange år på å gjøre karriere - et supert utsagn!

I søken etter andre med erfaringer og tanker rundt temaet barn vs/og karriere kom jeg over følgende utsagn på et forum som jeg syntes er så oppløftende at jeg bare rett og slett må dele med dere:

"Jeg skulle ønske at noen hadde sagt til meg den gangen at man skal jobbe mange år etter at barna har blitt store."

Dette må være den enkleste og beste måten og tenke på mens en forbereder seg til å bli karrieremamma. Kanskje er det greit å ta det litt rolig når man blir mor. Og kanskje er det flere enn jeg tror som kommer til å akseptere og forstå at jeg ikke lenger kan være tilgjengelig 24/7 og jobbe 10-12 timer hver dag, selv om de fleste av mine kolleger er menn. Kvinner som blir gravide må selv aktivt ta ansvar for egen karriere for ikke å bli glemt av arbeidsgiver. Men har ikke arbeidsgiver et visst ansvar for å følge opp og tilrettelegge for den ansatte slik at det blir mulig å komme tilbake i 100% stilling? Det som er viktig å tenke på er at man faktisk skal jobbe i over 25 år til etter fylte 40...

Gressenke - karrieremamma på heltid

Enda en skremmende ting med å være gravid og skulle bli mor i min alder og i mitt sosiale miljø er frykten for å være alene på en fredagskveld, som jeg er nå.
Det er særlig skremmende nå, før jeg har fortalt vennene mine at jeg er gravid. Da har jeg vanskelig for å unnskylde at jeg ikke blir med på festligheter. Min samboer og forlovede jobber offshore og er borte 4 uker av gangen. Jeg er heldigvis av typen som synes dette er greit og etter 6 år sammen begynner jeg å bli godt kjent med tanken og følelsen av å være gressenke fra tid til annen.
Dette er også en utfordring jeg skal få jobbe litt med når jeg blir karrieremamma på heltid. Det blir spennende og se hvordan det skal gå. Men til fordel er det jo at når min kjære er hjemme i 4 uker. Dvs at både når jeg er i mammaperm og når barnet vårt er blitt så stort at h*n er i barnehagen får jeg mye tid til å fokusere på jobb og karriere mens han er hjemme.

Jeg fikk akkurat en melding fra en av mine venninner med spørsmål om å være med å ta noen glass vin i morgen...hva svarer jeg? Jeg har lyst å være med, og for meg er det ingen problem å ha det gøy uten alkohol. Men de som kjenner meg vet at jeg sjelden sier nei til en fest. Jeg er ikke klar til å avsløre nyheten om at vi venter barn helt enda. Eller er jeg det?
Jeg er så redd for at noe skal være galt med den lille i magen. Det er enda tidlig i svangerskapet og både jeg, min søster og min mor har opplevd spontanabort tidligere. Jeg vil vente til jeg har vært på første helsesjekk og vet at alt er som det skal før vi forteller nyheten.

Hva synes dere om dette? Noen som har erfaringer å dele?



Jeg gleder meg!

Jeg har aldri blogget før, og kjenner at det hjalp å få lette på trykket ved å poste min første bloggpost for vell 1 time siden.

Bare slik at ingen misforstår budskapet mitt, jeg gleder meg masse til å bli mor og det var en planlagt graviditet.Og nå når jeg ser på andre blogger, kjenner jeg hvor mye jeg gleder meg. Jeg gleder meg så voldsomt mye til å få en liten kulemage og til å vite om vi får en liten gutt eller jente, til å handle inn det vi trenger og til å glede meg sammen med min kjære <3 Jeg tror vi går en fantastisk tid i møte. Men det er klart at det tar litt tid å venne seg til tanken på at man skal bli flere i familien (vi har en liten hund på 2 år, så vi er på mange måter en liten familie allerede).

Jeg skal til første sjekk om en uke, og jeg har så mange spm.... min største bekymring er barnehageplass. Jeg føler at det er helt absurd og tenke på det allerede nå, men jeg er så redd for å måtte flytte langt av sted for å få plass i en barnehage. Jeg er rett og slett redd for utfordringen det kan medføre å måtte pendle inn til byen. Det vil bety enda større utfordringer knyttet til karriere, da jeg er redd for å bruke "unødvendig" mye tid på henting og bringing. Viktig tid som jeg kunne brukt på jobb for å bli ferdig med den siste detalljen for å kunne avslutte arbeidsdagen med god samvittighet.
En ting er sikkert, dette blir spennende! :D



En gravid karrierekvinnes bekjennelser

Jeg er 25 år og gravid, gravid!

I karriereverden er jeg ung, altfor ung til å bli mor nå og prioritere andre ting (les: privatlivet) fremfor jobb.
Det er foreløpig tidlig i svangerskapet, og jeg og forloveden min har ikke fortalt nyheten til andre enn vår nærmeste familie.
Jeg gruer meg til å skulle fortelle nyheten, den store fantastiske nyheten om at jeg og min kjære venter barn, til min arbeidsgiver.

Jeg er for ung.
Det er nå, i disse årene jeg skal vise hva jeg er god for, at jeg er villig til å satse og å ta kontroll over egen utvikling, egen utvikling sett fra et karriereperspektiv. Jeg skal i disse første arbeidsårene bevise for min arbeidsgiver at jeg er verdt lønnen min og at jeg har potensiale til mer enn å utføre oppgaver jeg blir tildelt. Like viktig tror jeg det er at jeg beviser for meg selv at jeg fortjener både jobben og ansvaret som følger med. Jeg innbiller meg at jeg verken er den første eller at jeg er alene i denne situasjonen, med slike urolige tanker surrende rundt. Jeg tror dette er et typisk jentefenomen. Jeg vet at det finnes flere ulike typer jenter der ute. Noen av oss søker å bli mor tidlig og ser på det å bli mor som hele meningen med livet. Noen ganger misunner jeg disse jentene. Jeg har valgt å tenke at deres alt er enkelt og at de har enkle, men store gleder. Jeg derimot er av den andre typen jente. Med skyhøye mål for meg selv og så kritiske øyne at det skal en del til for at jeg slapper av og er tilfreds.

I søken etter en blogg, et forum eller en måte å komme i kontakt med andre med samme følelser har jeg bestemt meg for å begynne å blogge. Denne bloggen vil ikke være en gravidblogg hvor jeg gir ukentlige oppdateringer om endringer i kroppen min og barnets utvikling, ei heller vil jeg dele opplysninger om mitt arbeid. Jeg vil forsøke å opplyse og trekke frem problemstillinger ei jente som meg, ei jente på 25 år med store forventinger til egen karriere, skyhøye mål, kritiske øyne og som i utgangspunktet ikke er spesielt begeistret for barn, takler å måtte omprioritere og sakte en sikkert oppdager gleden over det å skulle bli mor. En glede som jeg nesten ikke har tillatt meg enda fordi jeg aldri har sett for meg å bli mor, jeg har aldri gledet meg eller tenkt noe særlig over dette.
Men nå gleder jeg meg!

Jeg håper at de av dere som måtte titte innom bloggen vil legge igjen en kommentar om hva dere synes, om dere er/har opplevd lignende setter jeg pris på innspill og skulle dere ha spørsmål svarer jeg gjerne på disse.

-karrieremamma

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » April 2014 » August 2012
hits